Å miste en følgesvenn...

Vi måtte avlive den nydelige, snille trofaste schæfer hunden vår for 6 dager siden, og vi sliter maks.
Jeg visste det kom til å bli vanskelig, men jeg hadde aldri i livet trodd at sorgen kom til å bli så lammende. Hun var syk, hun har alltid slitt med ørebetennelser, men de siste 6 månedene var det så ille at hun gjorde ikke noe annet enn å skrape seg til blods i ørene, og etter behandlinger hele livet sa veterinæren at det var ikke mer å gjøre for å få fikset problemet. Ørene hennes var nesten igjen-kokset av arrvev, og hun måtte ifølge dyrlegen inn til rens i narkose en gang i uken, noe som sier selv ikke funker over lengre tid, verken for hunden eller økonomisk, og uten at det kom til å hjelpe noe nevneverdig.

På slutten hadde hun så vondt at hun spiste ikke, spydde og klødde og gikk sidelengs i stua mens hun ristet og klødde på ørene. Vi renset og medisinerte flere ganger om dagen, men bedre ble det aldri.

På toppen av det hele var hun ikke helt fortrolig med Bradley enda, og nå når han begynte å røre på seg og bli mobil, var det vanskelig å holde øye på hunden og babyen til alle tider.

Så vi kom fram til at det var på tide å la henne slippe å lide mer.

Men nå synes jeg det er så hardt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hver gang Bradley sover sitter jeg bare her og gråter og gråter.
Å se den livløse kroppen hennes, det kjentes ut som om verden brast.
Hun er begravet i hagen vår, og har fått et fint lite gravsted, men jeg sitter her og angrer. Gjorde vi alt? Var det den rette beslutningen?
Huset er tomt og stille, og alt er bare trist og uutholdelig.

Dagen etter skulle jeg lage middag med kylling fileter, og jeg innså at jeg hadde ingen å gi avskjæret til, og jeg fikk helt hetta. Klarte ikke å hive det, måtte få mannen til å kaste det for meg. Så der sto jeg, og skar kylling fileter mens tårene bare rant.













Vi har laget et fint lite gravsted for henne og har bestilt en liten gravstein som ser ut slik:

Hun ble lagt til hvile med favoritt-lekene sine, griseører og masse bilder av oss og henne.
På en måte ønsker vi at hun skal "komme tilbake" og være i huset sammen med oss, for det er umåtelig kaldt og trist her nå uten hennes nærvær.
Men samtidig ser jeg for meg at hun er nå et helt annet sted, et lykkelig sted, hvor hun får løpe etter laser-prikken alt hun orker, og får spise så mange griseører hun bare vil!

Sleep tight angel pie, it's nappy time.